Klokka tikker tiden går

Heisann, kjære familie, venner, bekjente og du som bare vil følge meg på reisen! Noe av det første min sørpartner og romkamerat Tamari sa til meg var ” Dagene vil fly av gårde, bare vent å se!” Det viser seg at hun har rett! I dag er det 14.oktober og jeg har vært i Tanzania en mnd allerede!

Selv føler jeg at dagene i seg selv går over ganske fort. Og det er det flere grunner til: Både det at sola står opp og går ned relativt tidlig, samtidig som innholdet i dagene holder en for det meste opptatt.

Hver dag våkner jeg til rop og latter fra jentene på barnehjemmet her. Så her er det ingen behov for vekkerklokke! Dagene starter med morgensamling sammen med de som arbeider her, og etterpå frokost. Deretter begynner vi på dagens oppgave, som aldri er helt 100% sikker. Og dagene rundes av og til med tensing aktiviteter og alltid kveldssamling sammen med de eldste jentene på barnehjemmet.

Min partner og romkamerat Tamari og meg

Når det kommer til usikkerheten om dagens oppgave, skrev jeg i ett av de tidligere innleggene at programmet vårt avhenger av faktorer som vi ikke kan styre. Opplegget vårt går ut på å snakke til ungdommer på de lokale skolene og i de lokale kirkene. Vi har levert ut brev, hvor skolene og kirkene selv skal få lov til å velge tidspunkt for at vi skal komme. Men dette er Afrika og respekten for tid er annerledes. Vi har gjort alt vi kan gjøre på forhånd, som å planlegge presentasjonene og skrive budsjett for evt. transport til de eventuelle skolene og kirkene vi skal besøke. Det jeg kjenner på er at mange av dagene derfor føles meningsløse, noe det ikke burde være siden jeg er med på et program. 

Men over til det positive som skjer og det som virkelig er verdt å være her for! Denne uken som har gått har vært den beste så langt. Jeg kom tett innpå den tanzanianske kulturen, hvor vi sov over hos familien til sørpartnerne våre. Vi møtte to forskjellige hushold, der det var elektrisitet og enkel tilgang på vann den ene plassen og ikke den andre plassen. Hos begge familiene hjalp vi til å lage mat, og kjøkkenet deres er ute i et eget bygg. De bruker kull og ved til å koke og steke maten på.

Hos Mwanaiba ble vi vist rundt i området, og det er ikke å uvanlig at man kan se løken ligge på bakken å tørke! Vi brukte også tre timer(!) på å lage mat fra det var lyst til det ble mørkt, men vi hadde elektrisitet så det gikk fint.

Løken i "streeten"

Sortering av hva som skal med og ikke

Her knuses hvitløk som skal opp i risen

Hos Tamari var vi også med og forberedte maten, og vi så tanten hennes slakte høna, og var med å ribbe den for fjær og skjære den. Det å lage mat her tar lang tid når man bruker ved og kull, og også her ble det mørkt da vi lagte mat. Og det eneste vi hadde å hjelpe oss med var to parafinlamper og to stearinlys. Morgenen etterpå var vi med og hentet vann fra ei elv som lå et lite stykke unna. –Og vi bar bøttene på hodet!

"Åh! Dette har jeg ikke prøvd før, så det skal jeg klare!"

Det var ca 5min å gå til elven, men det var variert terreng som skapte en utfordring

Alt må prøves!

På lørdag var jeg så heldig å kunne delta i et bryllup her, og ohoi for en opplevelse! Seremonien i kirken var full av dansing, klapping og jubel. Bryllupsfesten var litt av en opplevelse den også. Gavene bar man over hodet og danset frem til brudeparet, la det fra seg og tok dem i hånden. Det er visst også tradisjonelt her at brudeparet ikke smiler på den store dagen, men her var det bare bruden som var alvorlig.

På søndag besøkte volontørene på IOP, jeg og Solveig en stor Masai-familie. Grunnen til at jeg sier stor, er fordi mannen i familien har 6 koner og utallige barn. Vi ble vist rundt, og fikk sett husene deres. – Og det var faktisk kvinnenes jobb i Masaikulturen å bygge husene. Vi fikk muligheten til å stille spørsmål, og de stille oss. Og det å gifte seg virket mer til å være business enn kjærlighet. Det var viktig å ha mange barn etter hvor mange dyr man hadde og hvor mye arbeid det var med de. Ellers ble vi kledd opp i tradisjonelle Masaiklær, og danset og sang sammen med dem.

Masai for en dag

Uken som var har vært helt fantastisk på så mange plan. Og jeg ønsker at det skal bli mer kulturelt fremover slik at vi kan erfare mer av den fronten! For å unngå å ha milevis med tekst i hvert innlegg, så vil dere selvfølgelig få flere innlegg etter hvert med mer oppdatering på hva som har skjedd og som skjer! Vi skrives!

Solveig, Tamari og meg ikledd "kitenge"

På godt og vondt

To uker er gått siden jeg landet i Tanzania. Har det gått fort? Både ja og nei. De første dagene overnattet vi på YWCA-hostellet i Dar es Salaam. Tiden her var et evig ventested. Vi visste at vi skulle videre til barnehjemmet noen dager senere, så egentlig ville vi bare dra med en gang.

Samtidig var det greit å få være litt i storbyen for å ordne ting og tang. Reisepartnerne våre hjalp oss med å skaffe lokalt simkort og tlf.nr. Uheldigvis så fungerte ikke det nye simkortet i den gamle mobilen jeg hadde tatt med meg. Og jeg hadde ikke tenkt til å bruke penger på ny mobil her! Men må man så må man. Tamari og Mwanaiba sa at vi kunne få den billigste mobilen til 30.000. Det første som slo meg var: ”30.000!!!!?”

Heldigvis er ikke valutaen her det samme som hjemme. 30.000 tanzanianske shilling = 120kr. Så det var jo ikke så gale! Man må faktisk opp til 1000tsh, for at man skal få noe i verdi i norske kroner, noe som ofte er prisen på 1,5L flaske vann. 1.000tsh=4kr,10.000tsh=40kr og 100.000tsh=400kr. Men jeg synes det er viktig å få med at selv om det er billig for meg så er det ikke det for de som bor her.

Sånn ser altså pengene ut her (mangler kun den mellomste mynten på 100tsh)

Så hva har skjedd siden sist? Jo, som nevnt bodde jeg tre netter på hostellet i Dar es Salaam. Så ble det en åtte timers busstur (for 20.000=80kr) til barnehjemmet i Ilula i regionen Iringa. Tittelen på blogginnlegget beskriver følelsene rundt dette eventyret som er i gang-”På godt og vondt”. Det føles bra å endelig skulle komme i gang. På samme tid så føles det ikke ut som vi er helt i gang, da ting ikke er helt satt. En viktig ting oppi det er å huske på at jeg ikke er i Norge. Det vanskelige er å vende seg til at ting ikke er 100% planlagt eller 100% sikkert. Dette er pga. flere forskjellige faktorer som spiller inn på vårt program og det vi skal gjøre her.

Mesteparten av programmet går ut på å dele hva vi lærte på forkurset i Kenya. Dette skal skje i hovedsak rundt i samfunnet på de lokale ungdomsskolene og i de lokale kirkene. Temaene er: klimarettferdighet, kjønn, ungt lederskap, økonomisk rettferdighet og fattigdom. Hvordan vi vil spre informasjonen på og måten vi vil gjøre det, er opp til oss som team.

”Det vonde” er at jeg uheldigvis har vært syk frem til nå og har ikke fått kommet så godt i gang med programmet. Når man er syk er det lett å tenke å bekymre seg mye. Men er det noen vits? Nei. Det er faktisk ikke det. Utfordringen min har vært å ligge i sengen uten å tenke på noe som helst av ting som måtte være av bekymringsinnhold. Jeg tenker at, hvorfor skal man bekymre seg egentlig? Opp gjennom årene har jeg alltid bekymret meg for ting, men har det ikke alltid gått bra? Jo, det har det. ”Så stopp å bekymre deg! ” Det er lettere sagt enn gjort. –Særlig når man er syk i tillegg. Det har ikke vært kjekt å være syk, så lenge, og så langt hjemmefra. Heldigvis har jeg mange flotte mennesker rundt meg her og hjemme, som er her for meg, tenker på meg og ber for at jeg skal bli frisk. Jeg er så takknemlig for at jeg har dere! Kjempeglad i dere!

Folket i Tanzania er veldig hyggelige. De har utallige hilsener, og svar på disse hilsenene. Tro om igjen om du tenker det bare er hei, for det er det ikke. Det er bl.a. forskjellige hilsener i forhold til alder. Hilser man på noen eldre enn deg sier man ”shcamo”, og de svarer ”marhabara”, ellers går det i ”mambo” og svaret ”poah”, ”jambo”, "habari", "nzuri" osv. Rundt kl.06.30 våkner man av latter og skriking fra jentene på barnehjemmet. Da betyr det at sola har stått opp og dagen har startet! Til tross for språkbarrieren, er det overhodet ikke vanskelig å få kontakt med jentene!

Mzungo! Man blir fort populær som hvithudet blant jentene!

Jeg håper virkelig jeg blir frisk snart. Man blir lei av å være syk så lenge, og det er ikke gøy å være det når man vet man skulle vært en del av et program. Det er tøft og det har vært til tider veldig tungt, for det blir fort negative tanker og bekymringer. Men som kjæresten min har sagt ”men er det ikke i de tunge oppoverbakkene det faktisk går opp?” Jo, det er sant det, og det er ved utfordringer man utvikler seg og lærer seg selv og kjenne. – noe jeg allerede har kommet et godt stykke på vei med!

En fin illustrasjon som viser til at alt ligger i tankene og innstillingen

Senere i uteoppholdet mitt vil det komme innlegg hvor jeg forteller og viser mer av hva det er vi gjør her om dagene. Følg med!

Solnedgang, soloppgang og de fem store

Sebra!

Sebraer som løper over veien ”zebra crossing”

Gaseller ligger og soler seg

Esler går langs veien

Kyr, sauer og geiter beiter på samme jorde

Giraffer i det fjerne

Og humpete kjøretur!

Som jeg nevnte i forrige innlegg, var vi så heldige som fikk avslutte oppholdet vårt i Kenya med safaritur på fredag og lørdag. Igjen var det en lang kjøretur, på 6timer for å komme til Masai Mara naturpark. Vi ble delt inn i fem safaribiler med hver vår sjåfør/guide som vi hadde hele turen til Masai Mara. Og turen, ja den var igjen humpete! Men jeg anser oss som heldig da det bare var ekstremt humpete i 80km og 2 av 6 timer. Man kan jo snu det positivt å se på det som en massasjestol med ”live” afrikanske naturomgivelser. Så vi har fått oppleve ”african massage” på sitt beste med andre ord!

Vi bodde i nærheten av naturparken, hvor rommene var en blanding av telt og hytte av tre. Det første vi møtte på før rett før vi ankom overnattingsstedet, var kvinner fra Masai-stammen. Vi ble forberedt av guiden vår at de ville banke på vindusrutene og selge ting til oss. Men! Jeg tror ingen hadde sett for seg at de skulle være så påtrengende! Alle i bilen begynte bare å le for det ble så morsomt til slutt. Og vinduene måtte lukkes for å få en stopp på forhandlingene- men det var ikke så lett som dere ser på bildet her!

Det nyttet ikke å lukke vinduet mitt når vinduet foran var åpent!

En stund etter innsjekking, bar det av sted til naturparken, og ”Sunset Safari”. Kameraet mitt gitt tom for strøm relativt tidlig, så det ble en del mobilbilder i stedet. Hele bilen var spent. Vi så utallige ”Wilder beast”à gnu, bøffel, flere forskjellige typer antiloper og gaseller, sebra, bavian, elefanter, og for å ikke glemme løver!!! I tillegg så var vi veldig nærme en leopard, men det ble trafikkork på stedet og den forsvant inn i buskene.  Så allerede første dag på safari så vi 3 av de store 5!

Sofie-solnedgang-selfie

Den fine naturen

En herlig elefantfamile

Hytteteltet vi sov i 

Etter en herlig middag der hvor vi bodde, hoppet vi i seng og tok kvelden. Jeg har ikke sovet så godt på lenge! Jeg kunne legge meg uten å fryse! Grunnen til det var enkelt å greit at temperaturen i lavlandet er mye varmer enn i fjellene som på Brackenhurst. 

Soloppgangen

Det var ingen problem å stå opp kl. 06.00 når man visste man skulle på ”Sunrise Safari”. Woho! 

Stemningen var på topp! Vi fikk se hanløven igjen, men denne gangen var han mer ”livlig” og drakk vann. Rett etterpå kjørte vi videre og fikk se et nesehorn! Det gjorde at vi fikk sett 4 av de 5 storeà løve, elefant, nesehorn, bøffel og leopard. Vi manglet bare leoparden, men til gjengjeld fikk vi sett en gepard da!

Løven ser ut til å nye sola der han drikker vann

Stereotypisk med to fulger på ryggen

Jeg synes safarituren var helt fantastisk og jeg føler meg veldig heldig som har fått opplevd dette! Så vil jeg også si at jeg føler meg veldig privilegert som får være med på denne reisen dette året. Det har ikke gått helt opp for meg enda at jeg faktisk, i dag, reiser videre til Tanzania for tre måneder. Jeg har blandede følelser for hvordan de neste månedene kommer til å bli. Tanker og bekymringer ligger og ødelegger for den positive tenkingen. På samme tid er jeg innstilt på at det skal gå fint og at selve uteoppholdet i Tanzania skal bli fantastisk. Som min reisepartner Tamari sa ” Dette året blir slik vi gjør det til selv, og hva vi legger i det.” Og det er helt sant! ”sjys sjys, bort med bekymringer og kom kom med de positive tankene!”

Vi skrives neste gang fra Tanzania!

Sofie-på safari-sebra-selfie

Meg og min nye bestevenn Mr.nesehorn

Akkurat landet- snart Tanzania

”Jumbo! Naitwa Sofie, nina miaka kumi na tisa, ninatoka Norge, nitaenda Tanzania.” Kiswahili

-Hei! Jeg er Sofie, jeg er 19år er fra Norge og skal til Tanzania.

Heisann! Det er mandag igjen og det er som om tiden løper av sted. Samtidig kan dagene på Brackenhurst gå veldig tregt. Til tider føles det ut som om vi kun spiser, sitter, og sover. Det er delvis sant, men heldigvis ikke helt!

Denne uken har vi hatt hovedfokus på temaene kjønn og ungt lederskap. Vi hadde en foreleser fra YWCA i Kenya i to dager. På disse dagene snakket vi om kjønn og kjønnsroller- og hva disse begrepene blir bestemt ut i fra. Ofte har man fordommer ang. det ene eller det andre kjønn. Ofte kan det være at ”kvinnen skal være på kjøkkenet, mens mannen skal forsørge familien”. Dette er et utsagn som mange kulturer følger, fordi det er det de mener er det som rett. Dessverre så fører dette til at mange kvinner blir det undertrykte kjønnet, i stedet for at det er likestilt mellom menn og kvinner.

Konferanserommet vi har undervisningen vår i

Et av de viktigste underpunktene var FGM- (Female genitil mutilation)- kvinnelig omskjæring. Dette er en praksis som er veldig vanlig i afrikanske land. I Kenya f.eks. skjer det ofte i stammene. På torsdag besøkte vi Olturoto barneskole i landsbyen Kaijado. Her møtte vi barn fra Masai stammen fra området, og jentene lærte om FGM på skolen. Det viktigste var at de også lærte at det var galt å drive med omskjæring av jenter, og at de kunne si nei. På skolebesøket fortalte noen av jentene om FGM. I tillegg kom det noen voksne kvinner fra stammen og fortalte at de som gruppe stod i mot FGM, og at de visste at det var galt.

Her forteller noen av jentene om FGM

Meg og Mmelli fra Sør-Afrika(eneste gutt med på CfC)

 

Vi var også heldige som fikk plante trær sammen med skolejentene. Jeg plantet et sammen med Priscila på 12 år. Hun snakket godt engelsk, og både spurte og fortalte meg masse. Hun likte å dramatisere, og fortalte at hun likte engelsk best blant fagene på skolen. Den lille stunden vi hadde sammen med noen av jentene på skolen var veldig fin. Jeg kjente jeg gledet meg til å dra til Tanzania og være med jentene på barnehjemmet der.

På søndag dro vi til en lokal baptistkirke her i Limuru på gudstjeneste. Sammenlignet med den tradisjonelle gudstjenesten hjemme, var det rene skjære festen her i Limuru. For ikke å glemme tidsaspektet! Vi ble fortalt at pastoren normalt snakket mye lenger enn det han gjorde denne dagen. Og da lurer jeg på hvor lenge han kan stå å snakke! Ellers var det som nevnt, liv og røre blant menigheten. Det var både klapping og dansing til sangene.

I løpet av forkurset har det vært en kulturell aften omtrent hver kveld med et av deltakerlandene som er med i CFC. I går (søndag) var det Tanzanias tur, og nåå! Nå gleder jeg meg til å reise dit sammen med reisepartnerne mine! De er så hyggelige og virkelig herlige mennesker. Jeg ser frem til å bli mer kjent med kulturen. Og så må jeg jo nevne dansingen, maken til ”shaking” har jeg ikke sett. Jeg skal nok lære meg å slippe meg løs tror jeg! Når det kommer til sammensettingen av teamet, kunne jeg ikke vært mer takknemlig. Vi er alle noen kjekke jenter, som jeg tror vil arbeide og fungere godt i lag. 

F.v. Tamari og Mwanaiba

Midt i showet

Nontobeko fra Sør-Afrika på sin kulturelle aften

Lucy Anna og Jeissica fra Brazil på sin kulturelle aften

Nå er det ikke mange dagene igjen før jeg reiser videre til Tanzania med teamet mitt. Men først så venter en liten undervisningsuke til, og så safaridager fredag og lørdag. Det blir gøy! Internett tilgangen i Tanzania hvor jeg skal være, er ikke like tilgjengelig som jeg har hatt det her. Så fremover skal jeg prøve på å blogge en gang i uken- men ikke bli skuffet hvis det ikke blir holdt! Målet med året er jo ikke å blogge, men å være til stedet og oppleve en ny kultur og på personlige bl.a å utvikle og utforske mine grenser! Jeg gru-gleder meg! Ønsk meg lykke til da!

Vi snakkes!

Karibu Kenya! - Velkommen til Kenya

Du vet man er i Afrika når man:

1.ser flere titalls kyr langs veien på vei til beite.

2.ser et skilt hvor det står: ”Fare! Ville dyr krysser veien om natten.”

3.faktisk ser en giraff krysse veien midt på lyse dagen.

4.ser flere pumbaer(vortesvin) og det til slutt stopper å være interessant.

osv….

Heisann! En liten hilsen fra Kenya! Det er mandag og nå har jeg allerede vært her i 5 dager. Den første dagen gikk i å sove for å kunne fungere skikkelig. Uheldigvis trakk jeg nok det korteste strået, og har ikke vært helt i form med forkjølelse og influensasymptomer. Men nå er jeg på bedringens vei! Den lengste flyturen var nærmest luksus. Vi fikk se egenvalgt film på egen skjerm foran oss, og vi fikk to måltider. Av totalt ca.10 timer i lufta sov jeg bare gjennom to av dem. – Noe som sikkert spilte inn på formen.

Dagene og tiden her borte går fortere enn jeg hadde forventet på forhånd. Vi bor på Brackenhurst konferansesenter i Limuru, som ligger litt i høyden. Solen går ned i seks tiden, og plutselig er det leggetid. Innholdet i dagene varierer litt når det kommer til undervisningen. Sikkerhet og klimarettferdighet er noen av temaene som allerede er tatt opp. Ellers går dagene i tre faste måltider, te-pauser, sporty aktiviteter med volleyball, fotball eller løping og avslutning med kveldssamling.

1000kenyanske shilling

I går(søndag) hadde vi en utflukt hvor vi fikk sett mer av Kenya enn bare konferansesenteret som er på et avgrenset område. Vi satt for det meste i buss og det var en veeeeldig humpete busstur. En av tingene som ble gjort på veien var å ta ut penger.- Og kursen her nede er litt annerledes kan man si! Jeg føler meg så rik som går rundt med flere 1000lapper i lommeboka! 1000kenyanske shilling er ca.70 norske kroner.

På turen stoppet vi ved et fint utsiktspunkt over ”The Great Rift Valley”. ”The Great Rift Valley” strekker seg fra Cape Town, Sør-Afrika til Kairo, Egypt. Bussturen henger sammen med de første punktene jeg skrev. Vi så faktisk flere giraffer, sebraer, vortesvin, apekatter, antiloper og mange kyr langs veiene. En av de fine tingene med å være i Afrika, er at man ser de typiske afrikanske dyrene i sitt naturlige habitat!

  

Oppgave: Finn apekattene

Pumba! (Vi stoppet til siden for å se dem..)

Oppgave: Finn giraffene

Etter å ha møtt mine reisepartnere fra Tanzania, gleder jeg meg til oppholdet mitt der. De er virkelig herlige og jeg gleeeeder meg. 

Fra venstre: Solveig, Mwanaiba, Tamari og meg 

I løpet av dagene jeg har vært her, har jeg blitt kjent med så mange fantastiske mennesker. Sørdeltakerne er fra Sør-Afrika, Madagaskar, Nicaragua, Brazil, Kenya og Tanzania. Det er disse landene vi nordmenn skal være i to og to frem til jul. Etter jul komme sørdeltakerne til Norge og skal være med oss på Sunnmøre Folkehøgskole! Vi er fortsatt i starten av bli-kjent-fasen, men jeg merker allerede nå at vi er en god gjeng.

Noen av deltakerne ute i sola i en av te-pausene

De fleste deltakerne ved utsiktspunktet til "The Grat Rift Valley"

Du går på en sti

I en ukjent li 

Vinden risler i trærne

Gresset kiler mellom tærne

Hver dag er ny

du går her i dag

óg i morgen

stå opp, føl og kjenn

det ukjente min venn

om en tid, det vil bli

                                                     ditt andre hjem                                              -Sofie Ø O

 

Vi snakkes!