tirsdag 2. desember 2014

Avslapping og to uker igjen


Pga. internettmangel i går, blir dette lagt ut i dag!
 
Jeg sitter her og hører på vannet. Det skvulper inn mot land. Jeg ser en mann padle fredelig i kajakken sin. Nei, det er flere en. Langt ute ser jeg flere. De har vært ute hele natten, i håp om å få fangst. Jeg ser damer langs stranden. De vasker klær. Bak meg spilles det musikk. Typisk afrikansk musikk. Jeg ser på den fredfulle mannen i kajakken igjen. Nå drar han opp garn. Jeg sitter alene, ingen jeg kjenner er rundt meg.- De sover sikkert. Tankene kommer her jeg sitter. –Jeg er heldig. Jeg er heldig som har alt. Jeg trenger ikke å jobbe så hardt som mannen i kajakken, - for å få mat på bordet. Jeg trenger heller ikke å bruke timevis på klesvasken, jeg har maskin. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det jeg som er så heldig?

-       Sofie Østebøvik Olsen

Dessverre er det ikke sånn at alle i verden har det like godt som oss. Vi er heldige som bor i et land som Norge. Vi har mulighetene for oss. Det å gå på skole er gratis, og etter 13års skolegang velger vi helt selv hva vi vil studere i et hav av alternativer. Vi er gått inn i desember måned og det er julekalender tid. Hvorfor ikke bli med på en omvendt julekalender i år? http://iopnorge.wordpress.com/2014/11/20/omvendt-julekalender-2/ har en julekalender hvor man sparer opp 1kr hver dag – 1.desember 1kr, 2.desember 2kr osv. Når du kommer til 24.desember har du spart opp 300kr som vil gi et barn i Ilula 2mnd skolegang.

I KFUK-KFUM Global har vi også noe som heter Globalaksjonen. Og til våren så skal vi på Sunnmøre Folkehøgskule løpe ”Globalløp”. Et Globalløp foregår en halvtime og vi skal løpe en runde på ca. 500m-1 km. Det vil si at jeg som løper trenger sponsorer- slik at jeg kan tjene inn mest mulig penger til Ilula Orphan Program som pengene fra Globalaksjonen går til frem til 2017. Det er her jeg har tilbrakt mine 3måneder i høst, og da er det ekstra stas å få sjansen til å kunne løpe inn masse penger. Hvordan sponser man? Man kan enten sponse med et fast beløp for eksempel 200kr. Eller man kan sponse for hver runde jeg løper- for eksempel 20kr per runde, og hvis jeg da løper 5 runder er totalsummen 100kr. Så du kan velge mellom fast beløp eller rundebeløp- eller begge deler! Så send meg enten en mail på sofieolsen_2@hotmail.com, mld: +4798460014 eller kommenter under dette innlegget at du vil sponse meg! – Så skal jeg minne deg på det i vår når løpet skal foregå!

Over til hva som har hendt siden sist! For ca. en uke siden dro jeg og reisepartneren min Solveig på en liten ferieuke sammen med volontørene på IOP-senteret. Destinasjonen var regionen Mbeya en 7timers busstur, og videre 5 timer til Lake Nyasa(/Malawi, alt etter om du spør Tanzania eller Malawi). Det var deilig å være borte for en liten stund, men fint å komme tilbake til barnehjemmet også.

Likevel var det ikke bare  å ligge på stranda å late seg. Å neida! Vi tok oss like gjerne en tur til en foss i fjellet, hvor det etter hvert begynte å regne og tordne.- Men det stoppet ikke oss! Elva måtte også krysses opp til flere ganger, og målet de første gangene var å ikke bli våt på skoene. Til slutt plasket jeg likegodt uti med sko og fikk vasket dem også skikkelig. Gåturen skapte en følelse av å være i jungelen, -kanskje vi hadde møtt Tarzan om vi var heldige, men det var vi visst ikke denne gang.
Et bilde tatt i hastverk så langt vi kunne gå pga. våte og glatte stener

En annen dag dro vi i kajakk til en landsby kalt Ikombe hvor de lager keramikk. Stakkars guiden vår, padlet på fem jenter i en trekajakk minst en time før vi var fremme! Fremme i landsbyen fikk vi se alle de 6 forskjellige stegene av keramikklagingen deres. Fra forming til tørking til skraping til maling til brenning. – Og resultatet det ble fint!
Dette var kajakken vi satt 6stk i!
Steg nr 3 (tror jeg) etterforming etter å ha tørket i sola en stund
Siste steget i prosessen brenning av krukkene

En kveld hadde vi bål ved stranda og hørte på musikk.-  Det var veldig koselig! Og ute på innsjøen så vi mange lys. Det fant vi ut etter hvert at var fiskere i disse kajakkene laget av tre. De er ute hver natt, men ikke når det er for store bølger. Skulle gjerne vist den fantastiske stjernehimmelen også, men er ikke så lett å ta bilder av den. Man kan se stjernene så utrolig godt her, siden det er lite lys rundt deg som blender.
Kajakkene som står klar for kvelden

Jeg har også vært med på graduation og 10års fødselsdag  for barnehagen til IOP ”Kids Corner”. Det virket til å være veldig stas for smårollingene å få på seg hatten og gå frem til rektor for å motta diplomet sitt. De var utrolig flinke i underholdningen hvor de sang på engelsk, hadde skuespill og viste hva de hadde lært.
Spente og klare "avgangselever"
En var i allefall glad! 

I går bikket vi desember, og det var markeringsdag for HIV og Aids. Sammen med jentespeideren, tensinggruppa fra syskolen samt noen gutter fra Ilula ungdomsskole dro vi til regionen Kilolo og en landsby der. Her var det full markering, med masse sang, dans og drama. Vi bidro med flere innslag innen alle disse tre, og det var veldig fint å se hvor mange som møtte opp.

Lokal tradisjonell dans kalt "njuga", hvor de hadde instrumentet på beina

Skuespill om HIV testing

Speiderne fremfører 


Det er to uker igjen og det skal ikke legges under en stol at jeg ser frem til å komme hjem. Samtidig så skal den resterende tiden nytes! Og husk! Legg igjen en kommentar, send mld eller mail om du vil sponse meg og med hvor mye i globalløpet! 

Verden viser seg å ikke være så stor som vi tror den er!

- Sofie

mandag 17. november 2014

Det er ikke til å tro

For allerede to dager siden var det en mnd. til flyet går hjemover mot Norge. Det er ikke til å tro at dagene har gått så fort. Nå er det om å gjøre å virkelig nyte dagene til det aller beste. Onsdag i uken som kommer drar jeg og min reisepartner Solveig sammen med tre av volontørene her på en liten ferieuke. Vi drar til Lake Malawi som er en god busstur unna. Det skal bli godt å slappe av etter alle gruppene og gjestene vi har hatt den siste tiden.

Den første gruppen vi hadde her var fotolinja ved Sunnfjord Folkehøyskole. De var en liten gruppe for noen dager, men en liten tentamen før den store eksamenen når Sunnmøre folkehøgskule skulle komme. Vi hadde samme program for begge gruppene, den eneste forskjellen var at gruppene var forskjellige størrelser. Jeg tar utgangspunkt i besøket av Sunnmøre folkehøgskule (SUFH) når jeg viser til aktiviteter vi har gjort.

Den første dagen var ankomstdagen, og det var her mitt ansvar lå. For å bli kjent med hverandre nordmenn og tanzanianere, hadde vi kjekke konkurranser med lag på fotballbanen ved senteret. Mange av lekene/konkurransene var typiske 17.mai leker.
Alt på plass, mangler bare deltakerne

Store som små deltar, løpe med potet i skjeen!
Her tror jeg de små virkelig koste seg

Hopping/løping i potetsekk
Man kan lett se forskjellen på hvem som har teknikken inne, armer ikke lov! (de minste hadde vannflaske)


Gå på ski sammen med andre kan være en utfordring!
Siste aktivitet var å dra i tau, store som små er med!

Den andre dagen hadde gruppen en dag relatert til Ilula Orphan Program- IOP. Det ble gjort omvisning rundt barnehjemmet, hvor det er bl.a. syrom, skomakere, hage og gård med dyr. I tillegg ble SUFH delt i to, hvor det ble gjort et besøk i Kids Corner, Pre-school(barnehagen) og på Lords Hill High School(videregående skole, som foreløpig fortsatt er ungdomsskole). Begge disse instituttene er det IOP som eier og driver. IOP har en avdeling med sponsor-program, hvor unger som enten er foreldreløse eller som ikke har råd til å gå på skole kan få sponsorer fra andre land. På disse skolene er det også barn utenfor sponsorprogrammet deres som går på disse skolene.

Samme dag ble det også gjort aktiviteter på fotballbanen i grupper. Det var kjekke oppgaver for både store og små!
Her var det en stasjon som gikk ut på å lage kjoler av avispapir
En annen stasjon var å få plass til to i én stor t-skjorte


Et obligatorisk besøk til Masai-landsbyen, eller rettere sagt til den store Masai-familien, er intet unntak. Det startet som alltid med en gudstjeneste i kirka. Prekenen ble holdt av læreren på internasjonal linje(den linja jeg skal gå på etter nyttår)Lars Erling, på kiswahili og norsk. Det var gøy! Etterfulgt av gudstjenesten gikk vi bort til husene hvor den store familien var spredt rundt(6koner og utallige barn og barnebarn), og det ble gitt omvisning.
Kan umulig være behagelig å sove på dette her?!

Siste hele dag SUFH var her, var vi alle sammen ute i fosterfamilier. IOP har også en avdeling/program hvor foreldreløse barn blir tatt vare på av familier. Det er så fint å se hvilke grener IOP har, og få se hvordan det fungerer. Jeg var sammen med Katrine fra SUFH og Tamari (min sørpartner) som vår tolk. Opplevelsen var veldig lik som da jeg overnattet hos Mwanaiba og Tamari, men det er alltid noe annerledes. Denne gangen var det vi som skulle slakte høna, og det skjedde ikke uten en utfordring nei! Høna ble slaktet, men i det hodet var av startet den og flakse. Stakkars Katrine som slaktet den ble redd og slapp taket på bena og der flakset høna av gårde! Hahaha! Det ble en liten jakt på den høna, men mat det ble det!

Den familien vi besøkte bestod av tre fosterunger. Fosterforeldre var biologisk sett besteforeldrene til disse tre barna, for deres datter var gått bort. Vi hadde med såpebobler, ballonger, baller, bøker til barna og kniver. Vi fikk ta del i matlagingen, som tidligere nevnt tar en evighet her. Tiden gikk så fort og fire timer ble alt for lite. Men det så ut til at barna hadde det fint, og besteforeldrene sa de likte maten! Så da var oppdraget fullført!  
Glade unger med såpebobler
Fint bilde av gammel og ekte kjærlighet, svalt og fint i skyggen av treet.

Ellers er livet herlig, sola skinner og livet smiler tilbake. Som jeg allerede har nevnt flere ganger, menneskene her er helt fantastiske. Det er alltid noen som sier hei og spør hvordan du har det. Jeg nyter virkelig dagene her, og jeg vil fortsette å gjøre det beste ut av oppholdet her. Sørpartnerne mine sa det så fint: ” dere har blitt som våre søstre nå og det kommer til å bli så trist når dere reiser, men så blir det veldig fint å se hverandre igjen i januar!” Og det er helt sant! Jeg kan ikke forestille meg hvordan det vil bli å si farvel til de gode menneskene her, både arbeiderne og jentene på senteret. Men la oss ikke tenke på det nå! Det er 1 måned igjen, og den tiden skal nytes som bare det!
Vi skrives nok en gang til før jeg forlater Afrika og Tanzania!

Min "kollega" og venn Ajolon og meg på aktivitetsdagen på senteret
Vi snakkes!

søndag 16. november 2014

Det er på tide...





 ...å oppdatere litt! Dette innlegget var ment til å bli lagt ut for to uker siden!


Nå er regnsesongen i Tanzania kommet, og dette er det type vær vi kan forvente resten av tiden vi er her- man kan bli søkkvåt på bare sekunder!


Hei, og takk for sist! Det er en stund siden jeg blogget sist, men som jeg sa, fokuset dette halvåret er jo ikke blogging, men erfaringen av å være i Tanzania! Tiden løper av sted, noe som kanskje også er grunnen til at å gi dere hjemme oppdatering har gått litt i glemmeboken.

Det har allerede gått 1 og en halv mnd, og det betyr at jeg er halvveis i uteoppholdet. Man kan fort stille seg spørsmålet ” hvor i alle dager ble det av de ukene?” Det er ikke enkelt å svare på, men jeg tror det har noe med at jeg alt i alt trives veldig godt her. Jentene på barnehjemmet er veldig kjekke å leke med og jeg føler meg som en storesøster for dem da de kaller meg ”dada Sofie” og vil gjerne ha meg med på ting.

Ingen av de siste ukene har hatt det samme programmet. Det er alltid noe nytt, eller noe annet som skjer. Jeg og Solveig min reisepartner var med på en ”graduation”, en markering som viser til at elevene går fra et nivå til et høyere. Vi var på barneskolen her i Mazukanzi, og så på to av IOP-senteret jentene samt andre elever som var sponset av IOP.


Ei fornøyd jente, Gloria fra barnehjemmet
Veneranda som tar i mot diplomet


De siste ukene har det også gått i en del planlegging. På IOP-senteret(Ilula orphan program) forbereder vi oss på å motta besøk fra folkehøgskolen jeg skal gå på fra januar av. Jeg har fått ansvaret for dagen de kommer til senteret, hvor vi da skal ha bli- kjent leker og konkurranser som å bære bøtte med vann på hodet og gå på ski. Det skal bli morsomt å se om nordmennene klarer å bære bøtter på hodet, og om tanzanianerne klarer å gå på ski!

- Og ja! Hadde besøk av den norske koordinatoren vår, takk for hårklippen! :P
Vi har også startet opp tensing med dans på to skoler. Den ene skolen er en alternativ skole, hvor jenter lærer å sy. På en time lærte vi dem en dans som vi hadde laget fra før sammen med IOP-jentene. Da jeg spurte om de likte det vi hadde gjort, var det ei jente som sa hun likte det veldig godt, og om vi ikke kunne ha det hver dag. Når det er tilbakemeldingen får man virkelig følelsen av å lykkes.- Det er gøy!
Her er til og med læreren er med på undervisningen 


På Ilula secondary school har vi en fast avtale hver mandag. Og dette er den andre skolen vi har startet med Tensing! Utfordringen her er at det bare er gutter som dukker opp. Det første jeg tenkte på når vi skulle ha dans ”er det noen av dem som kommer til å ville danse?”

Det viste seg å være null problem


Til nå har vi også vært og snakket med ungdommen i to kirker. ”Sjokket” her ble å møte ”ungdommen”. Her defineres visst ungdom mellom 18 og 45 år! Så det viser seg at i grunn så har de ingen voksne, når man som 50 år regnes som gammel. Ja ja, uansett! Begge stedene valgte vi å snakke om temaet kjønn- og kjønnsroller. Og det var to svært forskjellige opplevelser. Den første kirken ble det diskusjon helt tilbake til gamle testamentet og Eva og Adam. Og hvorfor i alle dager skulle mannen liksom hjelpe til i hjemmet, det var jo kvinnen sin oppgave. Som et individ fra en vestlig kultur, kjente jeg på kroppen at dette var helt feil. Programmet jeg er en del av heter direkte oversatt ”Kommunikasjon for forandring”. Det er vårt mål, å nå ut til ungdom, sette i gang tankeprosessen deres. Utfordringen jeg kjenner på i slike situasjoner er å få dem til å tenke utenfor deres kultur. Jeg sa til disse guttene at den eneste grunnen til at de mener dette, er på grunn av normene og oppfatningene i samfunnet rundt dem om hvordan ting skal være.- Det er ingen plass det står at mannen ikke har lov til være den som jobber i huset. Til respons ble de stille og det så ut til at de tenkte seg om. Hvem vet, når det er deres tur til å flytte ut, er det kanskje de som lager mat og ikke kona? I den andre kirka derimot var de mer åpne for hva vi nevnte om likestilling. Presten stod til og med fram for menigheten og delte at han hjalp til hjemme. Og ellers i menigheten var det noen menn som sa at de ville gjerne hjelpe til i hjemmet.




Min herlige rafiki Martha!

Rafiki Helena på lekeplassen

tirsdag 14. oktober 2014

Klokka tikker tiden går

Heisann, kjære familie, venner, bekjente og du som bare vil følge meg på reisen! Noe av det første min sørpartner og romkamerat Tamari sa til meg var ” Dagene vil fly av gårde, bare vent å se!” Det viser seg at hun har rett! I dag er det 14.oktober og jeg har vært i Tanzania en mnd allerede!

Selv føler jeg at dagene i seg selv går over ganske fort. Og det er det flere grunner til: Både det at sola står opp og går ned relativt tidlig, samtidig som innholdet i dagene holder en for det meste opptatt.

Hver dag våkner jeg til rop og latter fra jentene på barnehjemmet her. Så her er det ingen behov for vekkerklokke! Dagene starter med morgensamling sammen med de som arbeider her, og etterpå frokost. Deretter begynner vi på dagens oppgave, som aldri er helt 100% sikker. Og dagene rundes av og til med tensing aktiviteter og alltid kveldssamling sammen med de eldste jentene på barnehjemmet.
Min partner og romkamerat Tamari og meg

Når det kommer til usikkerheten om dagens oppgave, skrev jeg i ett av de tidligere innleggene at programmet vårt avhenger av faktorer som vi ikke kan styre. Opplegget vårt går ut på å snakke til ungdommer på de lokale skolene og i de lokale kirkene. Vi har levert ut brev, hvor skolene og kirkene selv skal få lov til å velge tidspunkt for at vi skal komme. Men dette er Afrika og respekten for tid er annerledes. Vi har gjort alt vi kan gjøre på forhånd, som å planlegge presentasjonene og skrive budsjett for evt. transport til de eventuelle skolene og kirkene vi skal besøke. Det jeg kjenner på er at mange av dagene derfor føles meningsløse, noe det ikke burde være siden jeg er med på et program. 

Men over til det positive som skjer og det som virkelig er verdt å være her for! Denne uken som har gått har vært den beste så langt. Jeg kom tett innpå den tanzanianske kulturen, hvor vi sov over hos familien til sørpartnerne våre. Vi møtte to forskjellige hushold, der det var elektrisitet og enkel tilgang på vann den ene plassen og ikke den andre plassen. Hos begge familiene hjalp vi til å lage mat, og kjøkkenet deres er ute i et eget bygg. De bruker kull og ved til å koke og steke maten på.

Hos Mwanaiba ble vi vist rundt i området, og det er ikke å uvanlig at man kan se løken ligge på bakken å tørke! Vi brukte også tre timer(!) på å lage mat fra det var lyst til det ble mørkt, men vi hadde elektrisitet så det gikk fint.
Løken i "streeten"
Sortering av hva som skal med og ikke
Her knuses hvitløk som skal opp i risen


Hos Tamari var vi også med og forberedte maten, og vi så tanten hennes slakte høna, og var med å ribbe den for fjær og skjære den. Det å lage mat her tar lang tid når man bruker ved og kull, og også her ble det mørkt da vi lagte mat. Og det eneste vi hadde å hjelpe oss med var to parafinlamper og to stearinlys. Morgenen etterpå var vi med og hentet vann fra ei elv som lå et lite stykke unna. –Og vi bar bøttene på hodet!
"Åh! Dette har jeg ikke prøvd før, så det skal jeg klare!"
Det var ca 5min å gå til elven, men det var variert terreng som skapte en utfordring
Alt må prøves!


På lørdag var jeg så heldig å kunne delta i et bryllup her, og ohoi for en opplevelse! Seremonien i kirken var full av dansing, klapping og jubel. Bryllupsfesten var litt av en opplevelse den også. Gavene bar man over hodet og danset frem til brudeparet, la det fra seg og tok dem i hånden. Det er visst også tradisjonelt her at brudeparet ikke smiler på den store dagen, men her var det bare bruden som var alvorlig.

På søndag besøkte volontørene på IOP, jeg og Solveig en stor Masai-familie. Grunnen til at jeg sier stor, er fordi mannen i familien har 6 koner og utallige barn. Vi ble vist rundt, og fikk sett husene deres. – Og det var faktisk kvinnenes jobb i Masaikulturen å bygge husene. Vi fikk muligheten til å stille spørsmål, og de stille oss. Og det å gifte seg virket mer til å være business enn kjærlighet. Det var viktig å ha mange barn etter hvor mange dyr man hadde og hvor mye arbeid det var med de. Ellers ble vi kledd opp i tradisjonelle Masaiklær, og danset og sang sammen med dem.
Masai for en dag



Uken som var har vært helt fantastisk på så mange plan. Og jeg ønsker at det skal bli mer kulturelt fremover slik at vi kan erfare mer av den fronten! For å unngå å ha milevis med tekst i hvert innlegg, så vil dere selvfølgelig få flere innlegg etter hvert med mer oppdatering på hva som har skjedd og som skjer! Vi skrives!



Solveig, Tamari og meg ikledd "kitenge"