Det er på tide...

 ...å oppdatere litt! Dette innlegget var ment til å bli lagt ut for to uker siden!

Nå er regnsesongen i Tanzania kommet, og dette er det type vær vi kan forvente resten av tiden vi er her- man kan bli søkkvåt på bare sekunder!

Hei, og takk for sist! Det er en stund siden jeg blogget sist, men som jeg sa, fokuset dette halvåret er jo ikke blogging, men erfaringen av å være i Tanzania! Tiden løper av sted, noe som kanskje også er grunnen til at å gi dere hjemme oppdatering har gått litt i glemmeboken.

Det har allerede gått 1 og en halv mnd, og det betyr at jeg er halvveis i uteoppholdet. Man kan fort stille seg spørsmålet ” hvor i alle dager ble det av de ukene?” Det er ikke enkelt å svare på, men jeg tror det har noe med at jeg alt i alt trives veldig godt her. Jentene på barnehjemmet er veldig kjekke å leke med og jeg føler meg som en storesøster for dem da de kaller meg ”dada Sofie” og vil gjerne ha meg med på ting.

Ingen av de siste ukene har hatt det samme programmet. Det er alltid noe nytt, eller noe annet som skjer. Jeg og Solveig min reisepartner var med på en ”graduation”, en markering som viser til at elevene går fra et nivå til et høyere. Vi var på barneskolen her i Mazukanzi, og så på to av IOP-senteret jentene samt andre elever som var sponset av IOP.

Ei fornøyd jente, Gloria fra barnehjemmet

Veneranda som tar i mot diplomet

De siste ukene har det også gått i en del planlegging. På IOP-senteret(Ilula orphan program) forbereder vi oss på å motta besøk fra folkehøgskolen jeg skal gå på fra januar av. Jeg har fått ansvaret for dagen de kommer til senteret, hvor vi da skal ha bli- kjent leker og konkurranser som å bære bøtte med vann på hodet og gå på ski. Det skal bli morsomt å se om nordmennene klarer å bære bøtter på hodet, og om tanzanianerne klarer å gå på ski!

- Og ja! Hadde besøk av den norske koordinatoren vår, takk for hårklippen! :P

Vi har også startet opp tensing med dans på to skoler. Den ene skolen er en alternativ skole, hvor jenter lærer å sy. På en time lærte vi dem en dans som vi hadde laget fra før sammen med IOP-jentene. Da jeg spurte om de likte det vi hadde gjort, var det ei jente som sa hun likte det veldig godt, og om vi ikke kunne ha det hver dag. Når det er tilbakemeldingen får man virkelig følelsen av å lykkes.- Det er gøy!

Her er til og med læreren er med på undervisningen 

På Ilula secondary school har vi en fast avtale hver mandag. Og dette er den andre skolen vi har startet med Tensing! Utfordringen her er at det bare er gutter som dukker opp. Det første jeg tenkte på når vi skulle ha dans ”er det noen av dem som kommer til å ville danse?”

Det viste seg å være null problem

Til nå har vi også vært og snakket med ungdommen i to kirker. ”Sjokket” her ble å møte ”ungdommen”. Her defineres visst ungdom mellom 18 og 45 år! Så det viser seg at i grunn så har de ingen voksne, når man som 50 år regnes som gammel. Ja ja, uansett! Begge stedene valgte vi å snakke om temaet kjønn- og kjønnsroller. Og det var to svært forskjellige opplevelser. Den første kirken ble det diskusjon helt tilbake til gamle testamentet og Eva og Adam. Og hvorfor i alle dager skulle mannen liksom hjelpe til i hjemmet, det var jo kvinnen sin oppgave. Som et individ fra en vestlig kultur, kjente jeg på kroppen at dette var helt feil. Programmet jeg er en del av heter direkte oversatt ”Kommunikasjon for forandring”. Det er vårt mål, å nå ut til ungdom, sette i gang tankeprosessen deres. Utfordringen jeg kjenner på i slike situasjoner er å få dem til å tenke utenfor deres kultur. Jeg sa til disse guttene at den eneste grunnen til at de mener dette, er på grunn av normene og oppfatningene i samfunnet rundt dem om hvordan ting skal være.- Det er ingen plass det står at mannen ikke har lov til være den som jobber i huset. Til respons ble de stille og det så ut til at de tenkte seg om. Hvem vet, når det er deres tur til å flytte ut, er det kanskje de som lager mat og ikke kona? I den andre kirka derimot var de mer åpne for hva vi nevnte om likestilling. Presten stod til og med fram for menigheten og delte at han hjalp til hjemme. Og ellers i menigheten var det noen menn som sa at de ville gjerne hjelpe til i hjemmet.

Min herlige rafiki Martha!

Rafiki Helena på lekeplassen