Klokka tikker tiden går

Heisann, kjære familie, venner, bekjente og du som bare vil følge meg på reisen! Noe av det første min sørpartner og romkamerat Tamari sa til meg var ” Dagene vil fly av gårde, bare vent å se!” Det viser seg at hun har rett! I dag er det 14.oktober og jeg har vært i Tanzania en mnd allerede!

Selv føler jeg at dagene i seg selv går over ganske fort. Og det er det flere grunner til: Både det at sola står opp og går ned relativt tidlig, samtidig som innholdet i dagene holder en for det meste opptatt.

Hver dag våkner jeg til rop og latter fra jentene på barnehjemmet her. Så her er det ingen behov for vekkerklokke! Dagene starter med morgensamling sammen med de som arbeider her, og etterpå frokost. Deretter begynner vi på dagens oppgave, som aldri er helt 100% sikker. Og dagene rundes av og til med tensing aktiviteter og alltid kveldssamling sammen med de eldste jentene på barnehjemmet.

Min partner og romkamerat Tamari og meg

Når det kommer til usikkerheten om dagens oppgave, skrev jeg i ett av de tidligere innleggene at programmet vårt avhenger av faktorer som vi ikke kan styre. Opplegget vårt går ut på å snakke til ungdommer på de lokale skolene og i de lokale kirkene. Vi har levert ut brev, hvor skolene og kirkene selv skal få lov til å velge tidspunkt for at vi skal komme. Men dette er Afrika og respekten for tid er annerledes. Vi har gjort alt vi kan gjøre på forhånd, som å planlegge presentasjonene og skrive budsjett for evt. transport til de eventuelle skolene og kirkene vi skal besøke. Det jeg kjenner på er at mange av dagene derfor føles meningsløse, noe det ikke burde være siden jeg er med på et program. 

Men over til det positive som skjer og det som virkelig er verdt å være her for! Denne uken som har gått har vært den beste så langt. Jeg kom tett innpå den tanzanianske kulturen, hvor vi sov over hos familien til sørpartnerne våre. Vi møtte to forskjellige hushold, der det var elektrisitet og enkel tilgang på vann den ene plassen og ikke den andre plassen. Hos begge familiene hjalp vi til å lage mat, og kjøkkenet deres er ute i et eget bygg. De bruker kull og ved til å koke og steke maten på.

Hos Mwanaiba ble vi vist rundt i området, og det er ikke å uvanlig at man kan se løken ligge på bakken å tørke! Vi brukte også tre timer(!) på å lage mat fra det var lyst til det ble mørkt, men vi hadde elektrisitet så det gikk fint.

Løken i "streeten"

Sortering av hva som skal med og ikke

Her knuses hvitløk som skal opp i risen

Hos Tamari var vi også med og forberedte maten, og vi så tanten hennes slakte høna, og var med å ribbe den for fjær og skjære den. Det å lage mat her tar lang tid når man bruker ved og kull, og også her ble det mørkt da vi lagte mat. Og det eneste vi hadde å hjelpe oss med var to parafinlamper og to stearinlys. Morgenen etterpå var vi med og hentet vann fra ei elv som lå et lite stykke unna. –Og vi bar bøttene på hodet!

"Åh! Dette har jeg ikke prøvd før, så det skal jeg klare!"

Det var ca 5min å gå til elven, men det var variert terreng som skapte en utfordring

Alt må prøves!

På lørdag var jeg så heldig å kunne delta i et bryllup her, og ohoi for en opplevelse! Seremonien i kirken var full av dansing, klapping og jubel. Bryllupsfesten var litt av en opplevelse den også. Gavene bar man over hodet og danset frem til brudeparet, la det fra seg og tok dem i hånden. Det er visst også tradisjonelt her at brudeparet ikke smiler på den store dagen, men her var det bare bruden som var alvorlig.

På søndag besøkte volontørene på IOP, jeg og Solveig en stor Masai-familie. Grunnen til at jeg sier stor, er fordi mannen i familien har 6 koner og utallige barn. Vi ble vist rundt, og fikk sett husene deres. – Og det var faktisk kvinnenes jobb i Masaikulturen å bygge husene. Vi fikk muligheten til å stille spørsmål, og de stille oss. Og det å gifte seg virket mer til å være business enn kjærlighet. Det var viktig å ha mange barn etter hvor mange dyr man hadde og hvor mye arbeid det var med de. Ellers ble vi kledd opp i tradisjonelle Masaiklær, og danset og sang sammen med dem.

Masai for en dag

Uken som var har vært helt fantastisk på så mange plan. Og jeg ønsker at det skal bli mer kulturelt fremover slik at vi kan erfare mer av den fronten! For å unngå å ha milevis med tekst i hvert innlegg, så vil dere selvfølgelig få flere innlegg etter hvert med mer oppdatering på hva som har skjedd og som skjer! Vi skrives!

Solveig, Tamari og meg ikledd "kitenge"